Ville helst vært anonym

  • 03.02.2016 · 14:16 · Blogg · 3 kommentarer
  • Det er noen månder siden nå, siden jeg skrev her sist. En god stund siden faktisk.

    Det har vært dager hvor jeg har hatt lyst skrive, trengt skrive.. alltid har en og samme grunn stoppet meg. Frykten av å bli sett og hørt. Det er skummelt i småbyer, som Harstad.. hvor jeg bor. Hvor alle tror alle vet alt om alle, tror vi. 

    Den siste tiden har jeg jobbet med meg selv, om å gi faen. Gi faen er i seg selv en egenskap når det gjelder de riktige tingene. Vi kan ikke gi faen i skolen,venner og familie. Men vi kan gi faen i hva andre mener om oss, vi kan fokusere på å være lykkelig og ha det bra. Da er det greit klare gi faen når svake mennesker kommer for å dra deg ned. Da skal du røyse deg, stå opp for deg selv og fortelle at dette er ikke greit, dette svekker ikke deg.. fordi du har det bra. 

    Jeg er født og oppvokst her, jeg har opplevd det meste av baksnakking og rykter, men også insta-gram kontoer om sladder av MEG. Det har skjedd 3-4 ganger faktisk, ene gangen mens vi var på ferie. Hvordan er det våkne til en bruker med over hundre followers ( flere av dine egne venner ) og lese om deg selv og ting du aldri har gjort, eller ting som aldri har skjedd, dette er noe følgerne tror på.. og slik er et rykte igang. Ganske sykt, hvor mye tid og energi folk legger i å ødelegge for andre. Takk gud, for at jeg har egenskapen til å gi faen. Takk for at jeg ser på det som trist, at noen sliter så voldsomt med seg selv at de faktisk kan finne på noe slikt, takk for at dere gir meg oppmerksomhet, for en slags sjalusi.

    Så til dere som har benyttet å dra andre ned, for å løfte dere selv opp..stakkars. Stakkars deg, som virkelig ikke har bedre å gjøre, som sitter å finner på hva du kan si for å ødelegge, det er kvalmt. Det er til deg som har vanskelig for å si noe fint, det er til deg som har vanskelig for å si du missunner noen, det er til deg som finner på løgner som skal dra noen ned, slik at du kan smile litt bredere og ha det..bedre med deg selv? Det er ubegripelig trist at du har det så kjipt med deg selv, men jeg syntes ikke synd på deg. Den dagen du heller trykker liker på bildet av den fine jenta du helst ville kallt hore til veninna di, den dagen du forteller at du misunner han for det han har oppnådd og ikke kaller han en taper til kompisene hans, den dagen du prøver hjelpe og løfte noen, istedet for å dra dem ned, da vil jeg syntes synd på deg, å ønsket hjelpe.. men aldri før. 

    Jeg har møtt dere som virkelig ikke kan stå opp for dere selv og de dere er glad i. Jeg har møtt dere som har fått kommentarer om den "dumme" veninna deres, også har dere forsvart dere med at dette egentlig ikke var en god veninne av dere, dere syntes egentlig hun var dum. Men du er sammen med denne jenta nesten hver dag, dere legger ut bilder sammen, har det gøy sammen, men igjen.. dette var jo ingen veninne av deg.. hun var dum. Jeg har da mistet respekten min for deg, for er det virkelig så vanskelig for deg å si " dette her er veninna mi, hun er slettes ikke dum " er det virkelig så vanskelig for deg å stå opp for vennene dine? eller sier du slikt om alle vennene dine?  Jeg vil kalle deg svak, svak som har vansklig for å forsvare en person som egentlig betyr så mye for deg, bare fordi det legges litt press på DEG. Det er vel det du tenker på? deg, å hva andre tenker om deg, du kan jo ikke innrømme at dette virkelig var din veninne når noen har kalt henne dum.. da tenker de vel du er dum,  Vel jeg tenker heller du er dum som tenkte slik.

    Sannheten er at jeg ikke forstår, jeg skjønner virkelig ikke verden, mennesker eller hvordan vi skal få det til å fungere, alt sammen. Jeg har alltid satt foten ned når noe er galt eller urettferdig, jeg har aldri latt mennesker bli behandlet stygt, jeg har aldri vært med på mobbing eller noe som helst form for utestenging, jeg har heller aldri moret meg på andres bekostninger, jeg har alltid vært litt på utsiden, følt meg litt fjern? i akkurat slike situasjoner, fordi jeg føler en enorm følelse av empati.

    Flere ganger har jeg hørt at grunnen til at jeg ikke forstår er fordi jeg aldri har opplevd disse tingene selv, eller fordi jeg aldri har kjent på det å ha det vanskelig. Så jeg kan fortelle ganger hvor jeg har hatt det vanskelig, kjent på det å være redd og usikker. Disse opplevelsene kommer fra en tidligere stefar som jeg har nevnt tidligere på bloggen, men som for lenge siden er ute av livet mitt.

    En dag da han skulle kjøre meg hjem men istedet fokuserte han på trykke på gasspedalen mens han tok av meg beltet å ba meg hoppe ut i fart, slik at jeg døde på samme måte som pappaen min, bilulykke. Det var det han sa, mens han kjørte i over 100 på hovedveien.Jeg kan faktisk ikke beskrive hvor vondt og skremmede det er å tenke tilbake på at det var min hverdag. Jeg kan ikke skjønne at det bare er 4 år siden jeg ba på knær om at han skulle gi meg juling istedenfor å la det gå ut over noen andre. Jeg kan ikke forstå den gangen han kjørte og truet med å kjøre inn i neste tunnell han så. Jeg kan heller ikke forstå alle gangene han gikk rundt huset med kniv og øks, de gangene han brøt seg inn, gikk til fysisk angrep, eller den gangen vi våknet til et elg hodet på hverandaen, hodet til et så stort dyr, kuttet rett av og står på hverandaen, at dette var min hverdag.. var vanskelig. Etter disse opplevelsene ble jeg "skadet" av de traumatiske opplevelsene. Jeg fikk diagnosert noe som heter post traumtatisk syndrom og hadde alvorlig angst, panikkangst.

    Jeg ble også diagnosert frisk av dette for noen år siden, men jeg har selv hatt det vanskelig, jeg har selv vært usikker. Men jeg har heller aldri følt for å dra noen ned, slik at jeg kan føle meg bedre. Så fortsatt, jeg forstår ikke.. å GLAD ER JEG FOR DET! Fordi jeg har det bra, å det tror jeg er av akkurat den grunnen at jeg aldri har hatt et slikt behov. Jeg vet hvordan det er ha det tungt, å av akkurat den grunnen vil jeg aldri påføre noen andre smerte, eller se på at noen har det kjipt.

    Nå, nå har jeg det helt fantastisk. Jeg har verdens beste venner, personer jeg vet jeg aldri vil miste og ikke minst en familie jeg elsker mer enn alt annet, en familie som ville gjort alt for meg, det har jeg fått bevisst. Jeg har egenskapen til å gi faen, når jeg trenger det.

    Det er på tide løfte og hjelpe hverandre, det er på tide begynne fokusere på å bli lykkelig, å finne rette veien dit. Et lite smil kan gjøre stort for mange, det kan gjøre timen,dagen eller kanskje uken bedre. Vi må snakke,være og ikke minst tenke positivt for oss selv, og andre! Hvordan kan vi hjelpe noen som trenger det? Hvordan kan vi gjøre dagen til de vi er glad i bedre? La oss finne ut ♥



    -Sandra

     

     

     

     

     

    Liv Helme

    03.02.2016 kl.14:43

    Gla i dæ 💜 du e ei flott jenta som står før d du meine😃

    Em

    03.02.2016 kl.15:34

    Dette var fantastisk skrevet! Vet selv hvordan det er, og i en liten "by" som Harstad kan det være vanskelig å være seg selv. Dessverre skjer mobbing overalt i Norge, selv på små plasser som her i Harstad. Vi ungdommer kan gjøre masse, men de burde gjøre en god del og mer enn oss.. Stå på! Igjen utrolig bra skrevet, då får de som har vært stugge mot deg leve livet som svak, vær et godt medmenneske. De svake kommer etter!!

    Heidi Lockertsen

    03.02.2016 kl.15:38

    Virkelig virkelig bra skreve! Følte bare æ måtte kommentere... God bless u girl, sånne jente som dæ BURDE d fantes flere av!! Men desverre så gjør d nok ikke d, det e flest ekle persona og færre reine og glae persona som fins... Men du skal ha så mye respekt førr d her, takk gud førr at d fins sånne som dæ. Har sjøl opplevd litt av kvært - og å læse det du skreiv va som en inspo faktisk! Detta skal æ lære av:) Igjen, god bless u, jente❤️🎀🙏🏻🙏🏻🙏🏻

    Skriv en ny kommentar:




    Vi er to jenter med navnene Ellinor og Sandra, født i 2000, som blogger sammen. Vi har blogget litt mer enn to år og blogger hovedsakelig om alt fra sminke og innkjøp til hverdag og følelser.


    + Legg meg til som venn







    hits