tom for ord

  • 13.09.2015 · 20:39 · Blogg · 3 kommentarer
  • Jeg vet ikke helt hvordan jeg starter dette innlegget, fordi jeg er egentlig generelt en veldig positiv person, som elsker og bruke ordet elsker og hater bruke ordet hate. Jeg smiler for det meste og har det nesten alltid gøy, noen ganger for gøy. Men ettersom et dypt innlegg er ganske så etterspurt, prøver jeg nå, å fortelle litt om mine ikke fullt så gode dager, eller dele noen personlige følelser. Nå når jeg skriver dette innlegget hører jeg på the weeknd og drake, jeg pleier selv si at jeg er i the weeknd mood når jeg føler meg tom eller kan skrive slike ting jeg gjør nå, alle som hører på the weeknd forstår sikkert, eller kjenner seg igjen.

    Jeg kan egentlig starte med å skryte av livet mitt, fordi det er så bra, med så uendelig mange bra personer, familie og venner. 

    Men på et tidspunkt får man slike perioder hvor alt virker tungt. Hvor det å stå opp en morgen er din største frykt før du legger deg, hvor dagene varer en evighet og hvor verden bare står stille, slike perioder er av en eller annen grunn en slags "deilig-trist" tomhet. Fordi mens alle rundt deg stresser med å rekke bussen sin, få gjort alle leksene eller rekke treningen senere, står du der sammen med dem.. men du hører ikke, bare mumlig. For alles andre snakk, blir mindre viktig i slike perioder.. føles som tankene mine snakker så høyt at jeg ikke kan høre omverden. 

    Det er slitsomt snakke i telefonen, det er slitsomt være tilstede i en samtale, det er slitsomt prøve holde fokus, når du bare vil slappe av og gjerne sove bort noen dager.. men ikke har mulighet til det, fordi skole,trening,lekser,venner,familie og livet er der. Og vi kan liksom ikke bare sette livet på pause hver gang vi føler for en liten pause, vi kan ikke rømme fra plikter og hverdag, det er slitsomt tenke på, alt er slitsomt.

    Stemningsleie er liksom senket i hver situasjon, og du føler deg kanskje ikke helt tilstede.. Det er også vanskelig vise hvor mye man setter pris på alt, hvor mye man setter pris på de rundt seg, det er vanskelig slippe andre inn, for du vil aller helst være alene og skyve alle andre vekk, noe som gjerne resulterer i en stor skyldfølelse. For du vil jo egentlig bare gjøre alle rundt deg stolt, smile, le og ikke minst være lykkelig, så hvorfor? 

    Det er forbanna vondt når du ikke mestrer, når fraværet på skolen øker, karakterene synker, venner og familie skyves bort, livet passerer, fordi det er jo det det gjør. Det skjer noe når du begynner elske mørket og hate lyset, når du heller vil tilbringe dagen i senga på et mørkt rom enn dra til byen med venner i det fine været, når dette gjentar seg og danner et slags mønster, en vond sirkel kanskje? 

    Hverdagen blir nesten en maske, du setter på mascaraen i håp om at den ikke renner bort og litt leppestift for å ikke se så sliten ut, drar ut, smiler og er med i en hver samtale..uten at du har fått med deg halvparten, og igjen smiler og ler.. for også endelig komme hjem, fjerne den dumme mascaraen som du hele tiden prøvde beholde på, og endelig kan legge deg stille i mørket.

    Noen ganger skulle jeg ønske hver eneste venn kunne komme å holde rundt meg, gi meg blomster, sende meg et kort eller bare komme innom for å si at ting skal ordne seg, men de noen gangene skulle jeg så gjerne blitt liggende i senga mens det ringte på døren, for å late som jeg ikke er hjemme.. fordi det er for slitsomt, igjen. Føles bare så rart, tomt og irriterende, ikke kan jeg ta hånd om mine egne følelser, ikke kjenner jeg noe særlig følelse, bare tomhet.. ikke vet jeg hvorfor jeg er sint, trist eller glad forsåvidt.

    Jeg skulle noen ganger ønske jeg bare kunne slutte skolen, reise jorden rundt, være med forskjellige mennesker hver dag, oppleve alle kulturer, gjøre gale ting uten anger, og leve som det var min aller siste dag, for i mitt hode.. er det det som er å leve. Ikke missforstå meg, jeg vet skolen er super viktig og at vi er kjempe heldig som får lov gå på skole og velge vår egen framtid helt selv, det er noe jeg skal gjøre. Men slik som jeg ser verden, er den så mye positivt, men samtidig så mye negativt. Jeg syntes det er rart hvor avhenig vi er av andres meninger, hvor opptatt vi er av å gjøre andre fornøyde..før oss selv, hvor viktig det er vise verden at du har det bra og lage et image av noe som ikke er tilfelle..Vi skaper en verden, vi egentlig ikke lever, det er skremmende. Det er rart det er sjeldnere vi hører positivt om folk enn godt, det er sært og flaut hvor mye vi kan skryte av oss selv uten å helt forstå vi gjør det,- fordi vi er så godt vant. Det er trist hvor dømmende vi er, ovenfor mennesker som ikke har like mye som oss selv, det er trist hvordan vi snakker om tiggere i byen ( foruten å dra politikk inni bildet, fordi jeg er fullt klar over at det er veldig delte meninger om slikt.. jeg er en av de som aldri velger dra noe stygt om noe sånn, jeg smiler og gir som regel alltid litt ekstra..selvom jeg ser noen mener det er galt fordi de har sett noen tilfeller hvor noen av tiggerne sitter på en iphone og trykker, mange mener de bedrar oss for penger og ikke fortjener være i vårt land, jeg mener.. UANSETT iphone eller ikke, det kan umulig være en drømme hverdag sitte ute i kulde fra tidlig morgen til sen kveld i håp om noen kroner ekstra.. Det er veldig mye urettferdig i denne verden, dette holder meg våken på natta, dette tar tankene mine på dagtid. Det er trist hvordan vi snakker om den mest upopulære jenta på skolen, eller den helt gale gutten, det er galt, skammelig og flaut,- jeg vil aldri være en del av det. Fordi det burde ikke være noe som heter populær om det er slik det blir brukt.

    Vi burde begynne åpne øynene og ikke minst hodet, å forstå det er lite som skal til for å gjøre hverdagen til andre bedre. Har vi noen gang vært i en vennegjeng å hatt det gøy på noen andres bekostning? fyfaen så dårlig.. og hva sier det egentlig? om ikke noen klarer ha det gøy på andre måter.. er det nok et svært kjedelig liv. For ingen i verden blir noe som helst bedre av å kalle noen andre dårlig, eller gladere av fortelle andre hvor trist de har det, isåfall er det noe veldig, veldig galt. 

     

                                                         

    Nå har jeg prøvd mitt aller beste med å skape et innlegg med en ganske så personlig side av meg, kanskje dere føler dere kjenner meg litt bedre nå? Kanskje skrev jeg noe noen kjente seg igjen i, eller så tok jeg bare tiden til noen, for uten mening, isåfall beklager jeg. Om dere vil ha flere slike innlegg gjerne trykk liker eller gi tilbakemeldinger, konstruktiv kritikk eller hva som dukker opp. 

    -Sandra

     

     

     

     

    Linn Therese

    13.09.2015 kl.20:44

    Hei, jeg har lest bloggen din utrolig lenge, men har aldri lagt igjen en kommentar. Så jeg tenkte altså at det var på tide. For det første så elsker jeg måten bloggen din har utviklet seg på. De emnene du skriver om å generelt måten du formulerer deg på liker jeg veldig godt. Jeg syntes du er utrolig vakker, og tenkte at jeg rett å slett bare måtte si det!

    Keep up the good work!

    guess

    13.09.2015 kl.22:36

    Elsker dæ, skatten min <3 Noen daga er bedre enn andre,, og sånn er livet pus. Likte innlegget veldig godt, og syns din omsorg og nestekjærlighet er helt fantastisk vennen. Bare ikke glem dæ sjøl oppi Livet Ditt <3

    13.10.2015 kl.07:21

    Beste innlegget hittil

    Skriv en ny kommentar:




    Vi er to jenter med navnene Ellinor og Sandra, født i 2000, som blogger sammen. Vi har blogget litt mer enn to år og blogger hovedsakelig om alt fra sminke og innkjøp til hverdag og følelser.


    + Legg meg til som venn







    hits